#JegErPsykolog: Øivind Fjeld-Solberg
#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I femte utgave gir Øivind Fjeld-Solberg oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Fjeld-Solberg har en mastergrad og doktorgrad i psykologi fra Universitetet i Oslo.
Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?
Jeg har en mastergrad fra Universitetet i Oslo (UiO). Leverte min masteroppgave i 2007 og fulgte så doktorgradsprogrammet ved samme universitet frem til min disputas i 2012. Den gang var det bare en mastergrad i psykologi ved UiO som dekket både organisasjonspsykologi, sosialpsykologi og kognitiv nevropsykologi med mer.
Per i dag jobber jeg som flyktningforsker ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress, også kjent som NKVTS. Mitt hovedfokus er psykologiske ettervirkninger etter traumatiske opplevelser forbundet med flukt, krig og terror. I disse dager skriver jeg om resultatene fra REFUGE-studien, en nasjonal studie som omhandler psykisk helse hos nyankomne flyktninger i Norge. Parallelt med dette jobber jeg med å utvikle terapeutiske intervensjoner som skal kunne skaleres opp slik at de raskt kan administreres til et stort antall personer, for eksempel et stort antall flyktninger i en flyktningleir.
Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?
Det enkleste hadde selvfølgelig vært at jeg kunne kalle meg psykolog. Altså at jeg kunne titulere meg selv i henhold til den utdannelsen jeg har, slik det gjøres innenfor mange andre universitetsfag. Har du studert sosiologi blir du sosiolog, har du studert biologi blir du biolog, har du studert sosialantropologi kan du kalle deg sosialantropolog etc. Det er en slags iboende logikk i det. Spesialiserer du deg innenfor faget ditt blir det naturlig med tilføyelser i tittelen. Altså bruk av titler som klinisk sosiolog eller mikrobiolog. Psykologer med bakgrunn fra profesjonsstudiet kunne da ha tatt i bruk tittelen klinisk psykolog for å synliggjøre sin spesialkompetanse. Denne begrepsbruken er vanlig i de fleste andre land i verden, men per i dag ikke lov i Norge. Hvis det skulle blir endringer i dette, tenker jeg det er naturlig å bygge videre på det arbeidet som allerede har blitt gjort med EuroPsy-sertifiseringen.
Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa, feks at en kandidat med master i organisasjonspsykolog ikke kan kalle seg psykolog. Hva tenker du om det? Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?
Etter min mening bunner spliden rundt psykologtittelen i noe dypere enn bare juss og praksis. Faget psykologi favner bredt og det er fint at vi har ulike interesser innenfor feltet. Etter endt utdanning vil noen jobbe terapeutisk, andre vil fordype seg i forskning, mens andre igjen vil utøve faget innenfor næringslivet. Som student velger man utdanningsløp etter interesse. Sånn tenker jeg det alltid vil og bør være. Det som er synd er at det per i dag er en intern splittelse innen fagfeltet basert på hvordan utdanningen er organisert. Profesjonsstudiet settes opp mot masterstudiene i en slags kamp om hvilken grad som er «viktigst» eller «best». Striden rundt psykologtittelen er bare et av flere symptomer på dette. Et fagfelt som innad ikke klarer å samle studenter og ansatte i et fellesskap blir fort fragmentert og konfliktfylt. Da jeg gikk på masterstudiet fikk jeg en gang høre fra en velmenende professor på instituttet at hun synes jeg kastet bort talentet mitt ved å «bare» gå på masterutdanningen. Hun sa rett ut «...hvis du virkelig vil bli noe, burde du heller satse på profesjonsstudiet». Slike holdninger er uheldige. Studenter fra både profesjon og master bringer særdeles viktig kunnskap og erfaring ut i arbeidslivet. «Leken» med å sette disse faggruppene opp mot hverandre for å måle hvem som er «best» blir i så måte bare fordummende. En opprydding i tittelbruk kunne her antakelig vært et steg (av mange) i riktig retning mot en «forsoning» slik at psykologi som fag kan få den annerkjennelsen og utbredelsen som ønskes både i forskning, næringsliv og klinikk.
Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?
Jeg kan ikke si at mangelen på tittelen psykolog har begrenset min utøvelse av faget i særlig stor grad. I og med at jeg har en doktorgrad i psykologi har jeg fått muligheten til å utøve mitt fag som forsker. Hadde jeg valgt en annen yrkesvei ville jeg kanskje støtt på flere hindringer. For meg har det vært mer underlig og klønete enn begrensende å ikke kunne kalle meg for psykolog. Jeg har på en måte vendt meg til det, men for folk utenfor faget oppfattes det som forvirrende og sært. Ganske enkle lovendringer kunne løst dette.
Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?
For meg vil forskning og klinisk kompetanse nok alltid være viktigst. Uten forskning slutter psykologifaget å utvikle seg. Faget er forholdsvis ungt og det er mye vi ikke vet. Vi trenger fortsatt økt forståelse av psykisk helse/uhelse og behandling av psykiske lidelser. Videre må det som forskes frem overføres til klinisk praksis slik at terapeuter kan nyttiggjøre seg av/utøve de mest effektive og oppdaterte metodene innen faget. Innenfor mitt eget felt er dette spesielt tydelig. Flyktningsituasjonen i Norge og resten av verden vil kreve et stort antall dyktige terapeuter i tiden fremover og vi som forsker innenfor feltet må bidra med bedre, mer effektive og skalerbare intervensjonsmetoder slik at vi når flest mulig, raskest mulig.