Typisk mann?: Benjamin Silseth

I kampanjen Typisk mann? setter vi fokus på hvilke tanker menn selv har rundt maskulinitet, deres egen identitet og hvilke utfordringer menn møter i dagens samfunn. Kampanjen sitt formål er å åpne opp en diskusjon om hva det vil si å være mann, og således begynne å sette ord på det usagte i den offentlige samtalen om det å være mann i dagens Norge. 

Hva vil det si å være mann for deg?

Å være mann for meg har hatt noe skiftende betydning etterhvert som jeg selv, som identifiserer meg som mann, har gradvis fått motbevist mine forestillinger av hva det egentlig innebærer. Jeg tror jeg vokste opp med en trang til å unngå å gråte, spille fotball, og være tøff – det var jo det vi gutta ble fortalt. Og så har jeg blitt litt eldre og skjønt at jeg gråter masse, kjenner på tunge følelser innimellom, og kjenner på kjærlighet for andre – noe som jeg før ikke tenkte på som så mandig. Så å være mann i dag, betyr for meg at jeg kan være sårbar OG tøff når det trengs, at jeg kan være varm og vise kjærlighet, og at jeg kan gråte når livet suger. Men det tok litt tid å komme dit. 

Hvordan er det for deg å vise følelser og sårbarhet?

Jeg har nok vært en som er glad i å holde ting tilbake, og ikke «være så til bry» for andre. Det var først da jeg gikk til en psykolog som jeg klaffet skikkelig med at ting snudde. I samtaler med ham påpekte han at når vi snakket om ting som var vanskelig for meg, var det ikke noe særlig følelser knyttet til det jeg sa. Så sammen jobbet vi med å koble på disse følelsene, og jeg fikk jobbe med å vise tydeligere hvordan jeg har det. Det har nok gjort at jeg i dag er veldig komfortabel med å vise følelser og sårbarhet, og i større grad er mer direkte med de rundt meg. Det er ikke alltid like enkelt, men et slags work in progress uansett. 

Unge menn er overrepresentert i flere statistikker som viser til mistrivsel i Norge, hva tenker du man bør gjøre for å hjelpe disse?

Jeg tenker det ikke er så merkelig. Vi har et helsevesen som i liten grad er tilpasset unge menn. Glorifiseringen av at man må «snakke om det» for å løse problemet, treffer nok ikke så mange som man tror. Og hvorfor skal man snakke om absolutt alt? I mange tilfeller løser ikke det så mye. Jeg tror vi trenger et helsevesen og samfunn som er tilpasset unge menn. Det kan være å by på tydeligere skolesatsning på mental helse, investere mer i helsestasjoner for gutter (det finnes kun 1 i hele Norge), og utdanne helsevesenet med andre verktøy enn snakking. Gaming, bilturer, og gåturer er glimrende verktøy å ta i bruk for å unngå en face-to-face samtale, som for mange kan være ganske tyngende å sitte i. Generelt sett tror jeg mange unge menn kjenner på at de ikke vet hvor de kan henvende seg – og der tenker jeg vi kan bli tydeligere og tilpasse oss som helsevesen. 

Hvilke rollemodeller har vært viktige for deg som mann?

Pappa har vært en viktig rollemodell for meg. Han var en fyr som ikke pratet så mye om hvordan han hadde det, men allikevel var flink på å tone seg inn på meg og broren min når vi slet. Han sa mye, uten å si så mye – noe som var veldig fint innimellom. Vi kjørte turer, gjorde ting sammen osv., når ting var litt kjipt. Som en som ikke var så god til å sette ord på alt, var dette en fin inngang til å reflektere over hva jeg tenkte på, og senere kunne si noe om det – fordi det var støttende å ha pappa i nærheten og påkoblet. 

Hva tenker du er den største utfordringen menn opplever i dag?

Det er mange gode svar på det, tror jeg. Jeg tenker vel at den største utfordringen kan ligge i et etablert kjønnsrollemønster som handler om å takle ting, være mandig, og ikke være så følsom – altså maskulinitet. Det fører til vansker når man ikke klarer å leve opp til idealet. Forskning viser f.eks. at arbeidsløshet og ensomhet påvirker unge menn i større grad enn andre grupper, fordi det er forventet at de skal ha arbeid og være en del av gjengen. Fravær av dette kan føre til en følelse av mislykkethet, og deretter psykiske vansker. Ved å omdefinere hva den maskuline identitet innebærer, tror jeg vi kan gjøre mye. Samtidig håper jeg vi kan gjøre mye ved å være oppmerksom på hva som påvirker menn i dag – arbeidsløshet, kjærlighetssorg, ensomhet og tanken om å være god nok. Vi må bidra til åpenhet og normalisering av følelser, i langt større grad enn vi gjør i dag.

Hva føler du man burde snakke mer/mindre om i forbindelse med menns psykiske helse?

Jeg tror vi må snakke mer om hva som påvirker menns psykiske helse. Ting vi kanskje tar for gitt – som kjærlighetssorg eller konflikt med venner. En tenker raskt at menn ikke bryr seg så mye, men flere av guttene jeg har møtt i jobb, og kompiser utenfor jobb, strever med disse tingene. Jeg tror vi raskt blir litt handlingslammede, og ikke vet hva vi skal gjøre. Det må vi snakke mer om. Hvordan prøve, hvordan tilnærme seg, og hvem skal gjøre det. Vi må snakke mer om at det å bli dumpa er vondt. Vi må snakke mer om at ensomhet er vanskelig. Alt dette er risikofaktorer for selvmord, hvor menn er høyest oppe på statistikken. Vi er nødt til å ta det på alvor, og snakke mer om årsakene. Det er for eksempel ikke et krav at man må ha en psykisk lidelse for å ta livet sitt – så man kan ikke bruke det som en trygghet. Kun 50% av menn som tok livet sitt i Norge i 2020 hadde fortalt noen om selvmordstankene sine. 111 stk var under 25 år. Her har vi en jobb å gjøre innen helsevesen, samfunn og privat.