#JegErPsykolog: Camilla Flaaten

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I niende utgave gir Camilla Flaaten oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Flaaten har en mastergrad i kognitiv nevrovitenskap og profesjonsstudium i psykologi fra Universitetet i Oslo.

Foto: Camilla Flaaten.

Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?

– Jeg har en bachelor i psykologi med fordypning i kognitiv psykologi, en mastergrad i kognitiv nevrovitenskap og profesjonsstudiet i psykologi, alt fra UiO. Jeg fikk da godkjent enkelte emner i metode og kognisjon samt hovedoppgaven på bakgrunn av mastergraden, men har ellers tatt begge studieprogrammer i sin helhet. For øyeblikket er jeg student på PhD programmet ved Psykologisk Institutt ved UiO.  

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

– Jeg har vært autorisert psykolog siden jeg gikk ut fra profesjonsstudiet i 2015, men jeg opplevde nok at jeg burde kunne kalt meg psykolog allerede i 2011, etter endt master, med en spesifisering som kognitiv psykolog. Tittelen psykolog har jeg et noe ambivalent forhold til, av mange grunner, hovedsakelig at jeg opplever at akademisk psykologisk kompetanse blir klart nedvurdert til fordel for klinisk psykologi, samtidig som min identitet som psykolog er så sterkt knyttet opp til grunndisiplinene som jeg virkelig forelsket meg i underveis i studiene.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa, feks at en kandidat med master i organisasjonspsykolog ikke kan kalle seg psykolog. Hva tenker du om det? Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

– Jeg synes ikke det er rett at mennesker utdannet i klinisk psykologi har fått eksklusiv rett til å bruke tittelen psykolog slik det gjøres i Norge i dag. For meg betegner «psykolog» en fagperson med kompetanse i psykologi, og for meg spenner faget så utrolig mye videre enn kun klinisk psykologi. Derfor synes jeg tittelen er for vid for kun å betegne kompetansen til dagens, kliniske, psykologer. Den fungerer dårlig fordi den ekskluderer andre faggrupper med høyere utdanning i psykologi i å bruke en betegnelse på seg selv som presist beskriver deres kompetanse og gir dem adgang til deler av samfunnet de kan bidra innen. Jeg opplever det særlig urimelig at klinikere får adgang til å bruke titler, som organisasjonspsykolog kanskje særlig, som betegner et område som er svært lite dekket i grunnutdanningen, på bakgrunn av videreutdanning, samtidig som spesialiserte mastere ikke får bruke en slik tittel. Jeg tenker dagens psykologtittel bør endres til klinisk psykolog og at masterutdannede bør få adgang til psykologtitler dekkende for sin kompetanse. Likevel vil jeg understreke at jeg tenker det er veldig viktig å beholde en beskyttelse av alle psykologtitlene, slik at å kalle seg psykolog er forbehold master- eller profesjonsutdannede i psykologi.

– Hva gjelder organiseringen av utdanningen, tenker jeg både at endring til opptak direkte til lukket 6-årig løp fra VGS og måten studiet er lagt opp på, uten samkjøring med EuroPsy, er ulemper. Jeg opplevde det som en stor fordel både for modenhet og utbytte at det var karakterer hele veien på bachelor, med konkurranse inn på en spesialisert mastergrad. Dette førte i mine øyne til at de som kom inn på masterstudiet var motiverte og dyktige i de grunnleggende fagene. Videre tenker jeg at profesjonsstudiets struktur gjerne kunne vært organisert mer som en lukket master med et helt års praksis, samkjørt med EuroPsy. Dette ville ført til mer praksis enn i nåværende modell. Samtidig synes jeg at det har vært nyttig og spennende underveis med ulike typer forpraksiser fra tidligere i løpet, men at dette forutsetter høy kvalitet på praksisplasser. Det er verdifullt, når psykologer i Norge nå en gang utdannes til så mange forskjellige roller, å få prøve seg i litt forskjellig. Så klart, et like godt alternativ til dette mer generalistfokuserte, eklektiske løpet kunne være å spisse profesjonsstudiet ytterligere inn mot en klinisk/behandler-rolle, reservere den mer for dette, og gi mastere adgang til de rollene man da ikke utdannes like godt til å fylle, som samfunns- og helsepsykologi og organisasjonspsykologi. Ikke minst hadde det vært nyttig med en egen utdanning i skolepsykologi. Her har jeg med meg en opplevelse fra jobb som PP-rådgiver om at psykologer har mye å bidra med, men at vi også hadde kunnet bidra enda bedre om det fantes en spisset grunnutdanning med større fokus på utvikling, språk og læring.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

– Nå er jeg blitt «ekte» psykolog, hovedsakelig fordi jeg visste at den nåværende ordningen ikke ville kunne gi meg adgang til de jobbene jeg ønsket med den utdanningen jeg egentlig hadde mest lyst på. Derfor valgte jeg begge løp. Så det har ikke begrenset meg, på noen annen måte enn at jeg endte opp med å studere en god del lengre enn planlagt, og nok opplevde deler av profesjonsstudiet som både repetitivt og lite engasjerende, siden såpass lite av mitt andre løp ble godkjent og jeg ikke primært hadde en interesse for psykoterapi. Å få ta begge løpene har dog vært et privilegium, og jeg føler meg heldig som får bruke tittelen og praktisere faget mitt slik at jeg får brukt begge utdanninger.

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?

– Jeg tenker at det er flott at klinisk psykologi har fått en sentral plass i psykisk helsevern i Norge, og at dette fortsatt vil være et viktig område for psykologer i fremtiden. Når det gjelder terapi, vet jeg ikke om vi har noen klare fortrinn foran andre yrkesgrupper, men jeg tenker at vår kompetanse innen normalpsykologi, særlig kognisjon og utvikling, er sentral for forståelse av komplekse problemstillinger, og at vi har en unik utredningsskompetanse. Samtidig vil vi måtte ha et fokus på forebygging som krever en kompetanse vi profesjonsutdannede nok ikke fikk nok av da jeg studerte, nemlig innen system, helse og samfunn. Videre har psykologer, og mange psykologiutdannede, en kompetanse som gjør at vi kan ha viktige bidrag andre steder man har behov for utredning og vurdering av psykologiske faktorer, som i sammenheng med skole og jobb. Psykologisk kompetanse i barnehage og skole tenker jeg har et stort potensiale til å møte utfordringene vi ser med å gi gode dager i barnehage og skole for barn med særlige behov. Forskning innen kognitiv nevrovitenskap og tilgrensende vitenskaper håper jeg så klart at fortsetter å gjøre fremskritt i forståelsen av hjerne og atferd, og at kunnskapene vil kunne oversettes til applikasjoner innen alle områder der denne kunnskapen er relevant. I tillegg vet jeg det skjer mye spennende også i andre disipliner, men de kjenner jeg for dårlig til å kunne si noe fornuftig om. Dette understreker nok bare at vårt veldig vide og mangefasetterte fag nå har utviklet seg dit at man trenger en god del fordypning i den enkelte disiplin bare for å ha en grunnleggende forståelse. Avslutningsvis er derfor mitt største håp for psykologiens evne til å møte fremtiden i Norge, at vi samler oss rundt faget og omfavner denne bredden. Det tror jeg både dagens psykologer og mastere, og samfunnet for øvrig, vil kunne tjene mye på.