#JegErPsykolog: Inger Skjelsbæk

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I fjerde utgave gir Inger Skjelsbæk oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Skjelsbæk har hovedfag og doktorgrad i psykologi fra NTNU.

Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?

Jeg har hovedfag (Cand Polit grad, 1996) og doktorgrad (Dr. Polit grad, 2007) i psykologi fra NTNU. Både hovedfagsoppgaven og doktorgradsarbeidet ble utført som stipendiat ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) i Oslo hvor jeg jobbet fulltid i perioden 1995 – 2015 og hvor jeg nå er Forskningsprofessor II.

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

Jeg ville si at jeg er politisk psykolog, eller eventuelt samfunnspsykolog. Jeg har jobbet med spørsmål om krig, konflikt, fred, vold og kjønn så begge titlene ville være dekkende. Men helst vil jeg bare kunne kalle meg psykolog slik som f.eks. en sosiolog eller antropolog kan.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa, feks at en kandidat med master i organisasjonspsykolog ikke kan kalle seg psykolog. Hva tenker du om det? Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

Jeg har jobbet mye med internasjonale partnere og omtaler meg alltid som psykolog så fort jeg er utenfor Norge, eller forholder meg til forskere og miljøer utenfor Norge. I Norge har jeg omtalt meg som fredsforsker for å slippe å forholde meg til hele den norske debatten om psykologtittelen, og det er ikke sjeldent at jeg opplever at folk blir overrasket om det kommer frem at jeg har doktorgrad i psykologi. Nå er jeg også professor ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning (STK) ved UiO og kan omtale meg som kjønnsforsker. Så i Norge må jeg bruke andre titler som ikke synliggjør min faglige bakgrunn i psykologi, mens utenfor Norge kan jeg omtale meg som psykolog, hvilket jeg gjør. Dette innebærer jo at jeg ofte har opplevd at jeg ikke har en plass i det psykologifaglige miljøet i Norge, mens jeg ikke opplever de samme begrensningene utenfor Norge.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

Jeg opplever ikke at det har begrenset meg, men det har ført til at jeg ikke har søkt samarbeidspartnere i forskningsprosjekter fra det norske psykologimiljøet, men heller har søkt mot andre land eller andre fagfelt.

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?

Som en som har forsket på internasjonale forhold, og krigserfaringer, mener jeg at psykologer i Norge, enten de er klinikere eller andre, bør ha en grunnleggende forståelse av internasjonale forhold. Dette er viktig for å forstå Norge i verden, og verden i Norge. Man trenger å vite hvordan mennesker som bor i Norge, og de som kommer til Norge fra ulike land, preges av de samfunnsforholdene som omgir oss. Derfor er samfunnspsykologi og politisk psykologi helt sentralt og viktig.