#JegErPsykolog: Karen Ranestad

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I åttende utgave gir Karen Ranestad oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Ranestad har en mastergrad i arbeids- og organisasjonspsykologi fra Universitetet i Oslo.

Foto: Karen Ranestad

Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?

– Jeg har en bachelor i arbeids- og organisasjonspsykologi fra NTNU, og en master i arbeids- og organisasjonspsykologi fra UiO. Masterløpet var bygget opp med fokus på både Human Resources (i det norske arbeidsliv) og Human Factors. Det første året hadde vi tett kontakt med arbeidslivet ved at vi besøkte Opera Software, ABB Electronics, SINTEF med flere og la frem nyere forskning og hvordan dette kunne bidra med å forbedre arbeidsprosesser og/eller produktutvikling hos disse organisasjonene. Det andre året skrev jeg en masteroppgave om beslutningstaking i nødetatene, der formålet var å avdekke faktorer og hva slags informasjon politiet, helse, og brann og redning forholder seg til når de tar beslutninger i operative situasjoner og koble det opp mot psykologiske modeller i forskningslitteraturen. Intervjuer med personell fra nødetatene og fordypning i forskningsartikler var sentrale elementer av oppgaven. Resultatet fra oppgaven ble brukt som innspill til et europeisk forskningssamarbeid knyttet til tverretatlig og tverrnasjonalt samarbeid innen beredskap (BRIDGE), og utvikling av nye IT løsninger for å dele informasjon utarbeidet av SINTEF.

– Etter at jeg startet i arbeidslivet, nærmere bestemt som sikkerhetsrådgiver i Jernbaneverket (nå Bane NOR), har jeg tatt fordypning i risikokommunikasjon og risikopersepsjon på NTNU. Dette har gitt meg enda mer kjøtt på beina med tanke på min rolle som sikkerhetsrådgiver.

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

– Jeg hadde kalt med for arbeids- og organisasjonspsykolog. Til daglig jobber jeg i jernbaneprosjekter der jeg samarbeider med fortrinnsvis ingeniører som prosjekterer jernbane, eksempelvis oppgradering av stasjoner med ny sideplattform. Fokuset deres er i stor grad på valg av de tekniske løsningene, naturlig nok. Som sikkerhetsrådgiver er jeg ansvarlig for å lede risikovurderinger som vurderer hvorvidt det oppgraderte jernbanesystemet medfører uakseptabel risiko for jernbanepersonell, reisende og naboer. Jeg har ikke alle svarene, men må lede en tverrfaglig analysegruppe og sørge for at grensesnitt blir ivaretatt og tiltak blir foreslått som reduserer sannsynligheten for dødsfall og menneskelige feilhandlinger.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa, feks at en kandidat med master i organisasjonspsykolog ikke kan kalle seg psykolog. Hva tenker du om det? Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

– Det er først og fremst litt slitsomt, når noen spør meg hva min faglige bakgrunn er, å si «jeg har en master i arbeids- og organisasjonspsykologi», i stede for å bare kunne si «organisasjonspsykolog». Når jeg nevner psykologi, så forbinder mange dette med terapi. Men når jeg forklarer at psykologifaget ikke bare handler om å behandle enkeltindivider, men også om å tilrettelegge tekniske og organisatoriske løsninger for individer og grupper, så ser de forskjellen.

– Jeg tenker at vi har et stykke å gå for å synliggjøre for befolkningen som helhet at psykologi er mer enn terapi. Men så lenge vi ikke synliggjør det ved å bruke «psykolog»-tittelen så vil heller ikke samfunnet få kjennskap til og nytte av alt det vi som jobber innen normalpsykologien har å bidra med. Men jeg tror absolutt at masterstudiene bør, slik de har på UiO, ha en tett kobling til arbeidslivet slik at man allerede i studietiden ser konkrete anvendelsesområder. Inntrykket mitt er at det er en kombinasjon av manglende kobling av studiet med arbeidslivet hos universitetene, samt manglende kunnskap om hva normalpsykologi kan bidra med i arbeidslivet, som gjør at mange med en master i psykologi ikke får jobbet med noe direkte relatert til sin utdannelse etter endt studieløp.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

– Egentlig ikke. Det jeg vil si som begrenset meg til en viss grad i starten var at jeg ikke var like selvsikker som jeg nå føler at jeg burde vært da jeg startet i arbeidslivet. Jeg hadde ikke en yrkesstolthet slik ingeniører og kliniske psykologer har. På universitetet var det stort fokus på at vi måtte selge oss selv videre, og at vi ikke nødvendigvis ville få relevante jobber ved endt utdannelse (utenom forskning). Jeg følte selv at jeg måtte bevise at jeg fortjente å være i jobben jeg fikk. Ettersom årene har gått har jeg sett større og større verdi i min faglige bakgrunn, og ser stadig vekk at jeg stiller spørsmål og kommer med betraktninger og løsninger som gir en stor merverdi til både prosess og sluttresultat. Dette er en direkte effekt av utdannelsen jeg har med meg. Derfor er det igjen viktig at universitetene løfter frem normalpsykologien og dets verdi for fremtidige arbeidsgivere, og sørger for et tettere samarbeid med sektorer som kan ha nytteverdi av å ha en psykolog innen normalpsykologien med seg på laget.

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?

– Jeg ser at den største styrken ved psykologiutdannelsen som jeg har med meg er evnen til å se helhetlig på problemstillinger, se sammenhenger mellom individ-, gruppe-, organisasjons- og samfunnsnivå. I vår tid er det mange spesialiseringer innenfor ulike yrker og sektorer, men de største samfunnsutfordringene er tverrfaglige og på flere nivå. Når samfunnsutfordringer skal løses så må man både tenke på hvordan de løses (prosess) og om løsningene vil ha en effekt (sluttresultat). Som psykologer innen normalpsykologien har vi evnen til å løfte blikket og bruke kunnskap om menneskers evner og begrensninger, både sosialt og kognitivt, for å utvikle prosesser, tekniske systemer, gruppesammensetninger m.m. som bedre støtter opp om samspillet mellom mennesket, teknologi og samfunn. Dette vil bidra til både bedre prosesser og et bedre sluttresultat.