#JegErPsykolog: Kristine Flatnes

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I syvende utgave gir Kristine Flatnes oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Flatnes har en mastergrad i psykologi fra Universitetet i Oslo.

Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?

– Jeg tok en master kalt helse, utvikling og samfunn ved Universitetet i Oslo. Fordypningen min var innenfor forebyggende arbeid og seksuell helse.

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

– Da jeg jobbet i Kenya introduserte jeg meg ofte som helsepsykolog, og det er nok også det jeg hadde vært mest komfortabel med her hjemme.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa, feks at en kandidat med master i organisasjonspsykolog ikke kan kalle seg psykolog. Hva tenker du om det? Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

– Jeg havner ofte i samtaler hvor folk spør om utdanningen min for så å spørre om det vil si at jeg er psykolog. Da må man gjerne forklare hele det norske systemer, og nesten forsvare at masterutdanningen også er en god utdanning selv om den ikke ender med psykologtittel. Jeg merker også at psykologibegrepet generelt er så knyttet opp mot terapeutrollen at folk gjerne antar at jeg jobber klinisk så fort psykologi er nevnt. Det er uheldig at den norske ordningen begrenser forståelsen av hvor mangfoldig psykologifeltet faktisk er. Jeg tror at de ulike retningene innenfor psykologien ville ha fått en mer likestilt status dersom de alle involverte psykologtitler. Vi er jo alle eksperter innenfor ulike områder, men sånn som ordningen er i dag tror jeg ofte det er de kliniske psykologene som blir bedt om å uttale seg også i de sakene hvor det gjerne er andre retninger som sitter på ekspertisen.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

– Ikke nødvendigvis, men jeg merket at det var befriende å bruke tittelen i Kenya og at det bidro til å gi meg en automatisk tillit jeg ikke nødvendigvis møter her. Å få bruke tittelen ville kanskje ha gitt folk en større forståelse og anerkjennelse av kompetansen min. Når jeg her i Norge nesten føler at jeg må svare på spørsmålet «så du er psykolog?» med «nei, jeg tok bare en master», så merker jeg at verdiubalansen på feltet påvirker meg. Vi burde alle som en være stolte av psykologiutdannelsene våre og heie på både oss selv og hverandre!

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?

– Jeg har kanskje litt bias siden jeg selv har jobbet med forebygging innen seksuell helse og nå på rusfeltet, men jeg mener at økt fokus på forebygging vil være viktig for fremtidens samfunnsutfordringer. Å styrke arbeidet som gjøres på gruppe- og samfunnsnivå for å forebygge psykisk sykdom, bryte ned begrensende samfunnsnormer og gi mennesker større rom for å leve ut identiteten sin slik de ønsker bør stå sentralt. Dette vil også ha positive virkninger på det viktige arbeidet med å styrke behandlingstilbudene for de som trenger det.