Typisk mann?: Ibrahim Mursal

I kampanjen Typisk mann? setter vi fokus på hvilke tanker menn selv har rundt maskulinitet, deres egen identitet og hvilke utfordringer menn møter i dagens samfunn. Kampanjen sitt formål er å åpne opp en diskusjon om hva det vil si å være mann, og således begynne å sette ord på det usagte i den offentlige samtalen om det å være mann i dagens Norge. 

Hva vil det si å være mann for deg?

Det å være mann for meg handler om to ting: De indre tankene og følelsene jeg har rundt min egen maskulinitet, og det eksterne – som jeg ofte føler er grunnen mange menn sliter psykisk.

Når jeg tenker på min egen manndom, så handler det om å være god, ansvarlig og dyktig. Ting som egentlig ikke har noe med kjønn å gjøre. Men så kommer det eksterne – hvordan verden definerer det å være mann – som gjør at ting plutselig blir forvirrende, spesielt når disse eksterne definisjonene stadig endrer seg. Det å være mann i 2021 er veldig forskjellig fra det å være mann i 1990, og det skaper en del stress å måtte hele tiden forholde seg til noe som endrer seg så ofte. Spesielt når man er ung. 

Hvordan er det for deg å vise følelser og sårbarhet?

Det er jeg dessverre veldig dårlig på, og når jeg tenker på hvorfor det er slik, så er en del av det at jeg ble lært å ikke vise svakhet. Følelser og sårbarhet ble definert som svakhet, noe ikke-mannlig. Så jeg lærte ikke hvordan jeg kunne vise følelser og være sårbar før jeg var en voksen man. Og det er noe jeg fortsatt jobber med: Å la folk komme inn, være mer sårbar og redefinere hva som er svakhet og hva som er å være et menneske.

Unge menn er overrepresentert i flere statistikker som viser til mistrivsel i Norge, hva tenker du man bør gjøre for å hjelpe disse?

To ting skjer når man går gjennom noe vanskelig og trenger hjelp. Først må du spørre om hjelp, og du må kunne vite hvor du skal henvende deg for å få hjelp. For kvinner føler jeg at disse to stegene er enklere og de blir lært fra tidlig av at det er viktig å be om hjelp når man trenger det, og de har tydelige steder de kan henvende seg til. Det samme kan jeg ikke si om menn, spesielt yngre menn. Vi blir lært at å be om hjelp er en svakhet, og hvis vi kommer oss over den terskelen så vet vi ikke hvor eller hvem vi skal gå til. Derfor trenger vi å si ifra til ungdom at det er ok å be om hjelp, og så må vi gjøre det enklere å faktisk finne hjelp.

Hvilke rollemodeller har vært viktige for deg som mann?

Personlig tror jeg ikke så mye på konseptet «rollemodell». Jeg var fra tidlig alder skeptisk til hele konseptet, og lette ofte etter dårlige ting disse rollemodellen hadde gjort for å bevise at de egentlig ikke var så gode, men helt vanlige mennesker som oss alle. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde/gjør det. Men jeg kan ikke si jeg har noen rollemodeller.

Hva tenker du er den største utfordringen menn opplever i dag?

Jeg vil ikke si at dette er den største utfordringen, men den er den mest interessante for meg: At ting endrer seg fort, og en del ting vi tok for gitt ikke lenger er så enkelt. Likestilling har kommet en god vei, minoriteter tar sin plass i den generelle diskursen. Ting vi vokste opp med at var greit å gjøre er ikke lenger greit. Det kan være utfordrende for en del menn å akseptere dette, eller forstå hva som skjer, å gå inn i hva det vil si å være privilegert. 

Hva føler du man burde snakke mer/mindre om i forbindelse med menns psykiske helse?

Jeg ønsker mer prat rundt selve maskulinitet konseptet: Hva er det egentlig? Hvem bestemmer hva som er mannlig og ikke mannlig? Jeg tror alle menn vil få det bedre om vi faktisk får mer frihet til å definere vår egen maskulinitet. Noe jeg tror vi mangler nå.